Randsoneeffekten er et sentralt begrep i biologien. I møtet mellom to monokulturer, for eksempel en hveteåker og en granskog, finner vi et smalt belte med en atrtsrikdom langt større enn i åkeren eller i skogen. I grøftekanten yrer det av planter og insekter som ikke finnes i de to monokulturene.
Da jeg ramlet inn i min første jobb var det i en tid da informasjonteknologien virkelig skjøt fart. Fra å være noe mystisk som foregikk på store mainframemaskiner innelåst i dype kjellere, ble teknologien i løpet av noen få år tilgjengelig for folk flest. Ny teknologi og nye løsninger poppet opp og forsvant mens kreativiteten syrte og kokte i små og store selskaper, til det hele kulminerte med IBMs PC i 1984 og standardene var på plass.
De beste løsningene oppstod i tverrfaglige team hvor nye og unike ideer fikk bryne seg i møtet mellom ulike faglige perspektiver. Ideer ble utfordret og mangfoldet i forståelse økte eksponentielt. For meg var parallellen mellom idetilfanget når ulike fagområder møttes i team og møtet mellom monokulturer i naturen, så sterk at jeg valgte å kalle fenomenet for randsoneeffekten i grupper. Det kunne virke som om dess mer ulik fagdisiplinene var, dess mer unikt ble resultatet. Men, ikke alltid!
I noen team virket det som om tverrfagligheten tvert om førte til en flerfaglighet hvor det viktigste var å vinne debatten om hvilket fagområde som forvaltet sannheten. Deltagelse i slike team var ikke bare energiødende, det ødela også samarbeidsånden på andre områder. Her var det som om bonden hadde vært raus med pestisidene og drept alt liv i randsonen. Det var de påtagelige forskjellene mellom grupper jeg var del av, som var starten på min livslange interesse for å studere team og teamdynamikk.
Gitt min positive erfaring fra kreative team, ble jeg temmelig overrasket under et seminar om kreativitet på slutten av åttitallet. «Eksperten» hevdet at mennesker var mer kreative alene enn sammen i team. Dette stred ikke bare mot min egen erfaring og fornuft, men også mot rådende gruppeforskning. På spørsmål om dette virkelig kunne stemme, viste hun til forskning som ganske riktig konkluderte slik hun hevdet. Nå skulle det vise seg at denne forskningen ikke studerte den type kreativitet som jeg tenkte på, og ingen av studiene undersøkte den kreative prosessen i team. I en av studiene skulle for eksempel studentene finne hvor mange ulike måter de kunne bruke en kopp på. Antall ideer var målet på kreativitet og resultatet var, selvsagt, at de som satt alene produserte flere ideer i samme tidsperiode enn de som satt i team og også måtte lytte til andres innspill.
Selv individualisten Albert Einstein, som av nobelprisvinneren John Forbes Nash ble omtalt som å ha trekk av Aspergers syndrom, fremhevet at han aldri ville ha oppdaget den spesielle relativitetsteorien om han ikke hadde hatt sin elev å diskutere med. Som Einstein har vi alle opplevd hvordan en god dialog hjelper med å sortere tankene og gi klarhet. Vi har også opplevd hvordan en med totalt forskjellig bakgrunn kan stille de utløsende spørsmålene slik at løsningen faller på plass. Selv når du selv prøve å forklare hva du egentlig mener kan dette skje. Forutsetning for kreativitet i team er imidlertid av alle parter i en slik dialog er genuint interessert og villig til å lytte. Einstein skal også ha uttalt at kreativitet er et øyeblikks inspirasjon etter år med svette og standhaftighet. Einsteins relativitetsteori var resultat av nitidige tankerekker som systematisk ble sammenlignet, justert og videreutviklet. Deling av kunnskap og utfordring av vedtatte sannheter er sentralt også i kreativt teamarbeid. Kreativitet er ikke et fenomen hvor strålende ideer faller ned i hode på lekne og spontane enkeltpersoner. Kreativitet er resultatet av hardt og målrettet arbeid hvor tanker blir utfordret av andres innspill.
Den kjente MIT professoren Theresa Amabile definerer kreativitet som: ”individers eller smågruppers produksjon av nye, hensiktsmessige og anvendbare ideer.” Det er verdt å merke seg både ordene nye og hensiktsmessige. At en ide er ny indikerer at den til en viss grad må være unik og hensiktsmessig peker på at det ikke er nok at det er noe unikt dersom det ikke er relevant i forhold til konteksten og oppgaven gruppen står overfor. Hun sier videre at kreativitet fremkommer dersom tre faktorer er oppfylt; en viss kreativ ferdighet, tilstrekkelig kompetanse eller ekspertise og en sterk motivasjon. Kreativ ferdighet innebærer evnen til nærme seg et problem fra ulike vinkler, ha en usvikelig tro på ideen samt vilje til å gå inn i det ukjente. Ekspertise fordres siden det er vanskelig å komme med nye ideer om du ikke kjenner det som er tenkt før og kan se svakheter og mangler ved dette. Det siste punktet motivasjon peker mot en usvikelig kjærlighet til oppgaven, og troen på ideen som enda ikke er realisert. I følge Amabile oppstår kreativitet bare dersom du er kunnskapsrik og usedvanlig fokusert på de krav og muligheter som ligger på veien til realisering. Siden de fleste kunnskapsområder i dag er så omfattende at de fleste av oss har problemer med oversikten over eget fagfelt, er tverrfaglige team en uslåelig arena for kreativ problemløsning. I mitt arbeid definerer jeg kreativitet i team som evnen til å formulere unike ideer basert på systematisk og langsiktig problemløsning.
Men, det er faktisk slik at ikke alle team er gode arenaer for kreativitet. Noen er det stikk motsatte, hemmet av kjente sosialpsykologiske fenomener som sosial loffing, gruppe tenkning og så videre. Team er nemlig ikke team; team er alltid forskjellige. Samspillet, eller dynamikken, i et team har en tendens til å tilpasse seg det som er effektivt i den kontekst og de oppgaver teamet normalt forholder seg til. Vi kan ikke forvente at et team som mestrer rutinepregede oppgaver i stabile omgivelser på en forbildelig måte, plutselig skal være kreativt. Figuren under viser ulike typer dynamikk som er effektiv under gitte betingelser. For å oppnå kreativitet i team er det den type dynamikk som kalles innovasjon som bør tilstrebes. Ønskes kreativitet i en organisasjon er det ingen vei utenom å utvikle team som er i stand til å yte nettopp det.
Ulike typer teamdynamikk (figuren er hentet fra boken Resultater gjennom team, Universitetsforlaget 2014 av Endre Sjølvold).
Nå viser det seg i følge en fersk undersøkelse (Randstad Workmonitor) at det er stor oppmerksomhet på team som prestasjonsfremmende arena og den økende betydingen av å dele kunnskap og erfaring i teamarbeid i norsk næringsliv. Dette er oppløftende både for vår nasjonale innovasjonskraft, men også for den enkelte av oss og vår mulighet til å få en bedre dager på jobben. De fleste har vel opplevd den herlige følelsen det er å delta i en gruppe hvor samspill og diskusjon virkelig flyter sammen i en engasjerende strøm av problemer, ideer og løsninger. Hvor det er så og si umulig å si hvordan og fra hvem de utløsende innspillene kommer; alle viser vilje og evne til å være «ulydig», til å se ideer utenfor det som er opplest og vedtatt, bryte faste rammer og prosedyrer, teste det ukjente, komme med provoserende og ville innspill, prøve ut angrepsvinkler og andre måter å gjøre noe på enn å følge reglene. Slike opplevelser gir et personlig løft. Dette er kreativitet i aksjon; dette er innovasjonsdynamikk; dette er randsoneeffekten i team.
Kreativitet er bare unntaksvis en individuell øvelse!
Bra innlegg Endre. I byggebransjen setter vi sammen tverrfaglige team for å løse det enkelte byggs utfordringer. Enten det er i prosjektering eller bygging. I mange tilfeller sitter det enkelte fag der med kun tanken om å løse sitt eget fags problemer. Det er mange regler og forutsetninger som skal følges, og ansvarsdelingen er innøvd at slik skal det være. Vi må bli flinkere til å legge til rette for den frie tanken i måten vi fasiliteter de møtene vi ønsker dette i.