Deeyah-Khan hadde en tankevekkende kronikk i Aftenposten den 10 september 2015 hvor hun beskriver hva som tiltrekker unge menn til ekstreme organisasjoner som IS. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Hva-er-det-med-ekstremisme-som-virker-sa-tiltrekkende-pa-unge-muslimske-menn—Deeyah-Khan-8159122.html). Et av hennes mest sentrale poeng er at langvarig ydmykelse, fornedrelse og krenkelse leder til et behov for å vise overdrevet mandighet, mot og maskuline verdier noe som symboliseres gjennom IS gjerninger.
Fra mine år som konsulent har det slått meg at det er noe av de samme mekanismene somgjør seg gjeldende i mange konflikter og utilbørlig maktbruk i våre organisasjoner. Konspirasjon og hevnlyst kan få mennesker til å bruke vesentlig av sitt intellekt og sine evner til å ødelegge for andre. Svært ofte viser det seg at beveggrunnen for dette er opplevelse av å være krenket. I mang tilfeller viser det seg sågar at den opplevde krenkelsen er et resultat av misforståelse. Der mennesker møtes vil ofte uoverensstemmelser oppstå, men blir ikke utilbørlig atferd stoppet i tide, kan konflikter utvikle ser til polene blir så sementerte at de blir nærmest umulig å løse.
Et eksempel fra en akademisk institusjon illustrerer dette godt. En uoverensstemmelse mellom to fagpersoner hadde resultert i en kraftig konflikt som resulterte i offentlig skittkasting mellom de to. Selv om dette lå over tyve år tilbake i tid da jeg fikk høre historien, var konflikten fortsatt så levende at selv nyansatte uten bindinger til noen av partene, ble del av den. Raskt forstod de hvor de hørte til og hvem de ikke skulle snakke med. Alltid blir jeg like forbauset over hvor fastlåst slike konflikter kan være og hvor stereotypt synet på de andre er i konfliktens subgrupper. Dette er resultat av langvarig sosialisering understøttet av sterke sanksjonene mot de som våger å fraternisere med fienden. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå hvor store økonomiske og relasjonelle kostnader dette har for en organisasjon.
I de tilfeller hvor vi har greid å bore oss ned til årsaken til slike konflikter, finner vi nesten alltid en såret stolthet som avlet en uheldig reaksjon som igjen satte i moment et svinghjul av uheldige ord og handlinger mellom partene. For utenforstående kan den opprinnelige krenkelsen virke ubetydelig, men selv en uskyldig ment bemerkning kan røre ved fundamentale verdier for den som blir utsatt for den. Den kan også representere det lille som kommer på toppen av en rekke opplevde fornedrelser og som sådan være dråpen som får begeret til å renne over. Det paradoksale er at den opprinnelige krenkelsen ofte er resultat av en mistolking – eller misforståelse – som ikke umiddelbart ble avklart, men fikk spire i mottageren.
Det er en sentral lederoppgave å identifisere og avklare slike misforståelser. Etter min erfaring er det viktigste en leder kan trene på er å øke sin bevissthet om hvordan egen atferd virker på andre og hvordan andres atferd virker på en selv. De ledere som mestrer dette vil lettere se når nonverbale reaksjoner ikke er som forventet ut fra det som var meningen å formidle. Varhet for de små nyansene i kommunikasjon mellom mennesker samt mot til å stille de viktige kontrollspørsmålene, kan avverge mange konflikter.
Nå er det slik at mennesker har med seg mye i bagasjen som gjør dem ekstra sårbare for å bli krenket. For Norge i nyere tid er 22 juli 2011 det mest grusomme eksempelet på dette. I forbindelse med rettsaken mot Anders Brevik kom det fram at det forelå en bekymringsmelding for ham allerede som fire åring og at han hadde opplevd en rekke hendelser i tidlig barn- og ungdom som ikke ble tatt tak i. Det å ha opplevd trakassering eller å bli krenket vil aldri unnskylde grusomheter, men det er til refleksjon at vi som kan gjøre noe, ikke bryr oss mer enn at vi lar andre lide til det er for sent. Det er beviselig god samfunnsmessig investering å ikke tillate våre medmennesker å dyrke sin krenkelse. Betydningen av å møte det liIle barnet på en måte som gir en god sosial utvikling er tema for boken «De minste barnas stemme» (http://cs.aschehoug.no/scripts/customer.fcgi?_sf=0&action=vsm&sai=-2&s=0&c=505055&m=1846&k=2891556565C5B153). Boken avsluttes med Söderbergs dikt som på en flott måte beskriver beveggrunnen for at krenkelse kan gi så farlige utslag. Diktet kan være til ettertanke for enhver:
Man vill bli älskad,
i brist därpå beundrad,
i brist därpå fruktad,
i brist därpå avskydd och föraktad.
Man vill ingiva människorna någon slags känsla.
Själen ryser för tomrummet
och vill kontakt til vad pris som helst.
Hjalmar Söderberg (1869-1941), 1905