Av Frode Heldal, 1am, NTNU Handelshøgskolen
Vi forbinder ofte toppidrett med toppen av seierspallen, gledesrus og feiring. Men det er hardt arbeid som ligger bak, og det kreves prestasjonsfokus, tøffhet og konkurranseorientering hos den som vil bli best. Men noen ganger blir denne viljen for sterk, og prestasjonsglede (indre motivasjon) blir til prestasjonsangst (frykt). Dette gjelder spesielt i toppidrettslag, hvor et utpreget prestasjonsfokus faktisk kan svekke lagets evne til å prestere. Paradoksalt nok blir vilje lagets verste fiende. Dette er ikke uvanlig i høyprestasjonsgrupper og dessverre ikke så lett å snu uten videre – ønsket om å prestere sitter gjerne dypt, og kan ha fått lov til over tid til å utvikle seg og assosieres med et umenneskelig press. Får dette presset lov til «å sette seg» vil laget kontinuerlig underprestere, hvilket som regel blir møtt med enda mer prestasjonspress og man går inn i en negativ spiral.
Jeg tenker i det følgende å dele noen erfaringer om hvordan man kan snu et slikt fokus innenfra, ut fra egne erfaringer med to toppidrettslag. Lagene det gjelder er Trondheims-Ørn Jr (fotball) og Trondheim Teamgym Jr (troppsturn). Begge lagene hadde ry på seg for å bestå av de beste individene i respektive idretter, men samtidig også en broket historie i forhold til prestasjon – de ble som regel slått av lag som på papiret skulle prestere dårligere. Begge lagene hadde også et utpreget prestasjonsfokus, med trenere som var krevende og konkurranseinnstilt. Men holdningen om å (måtte) være best ble av utøverne oversatt til en redsel for å gjøre det dårlig. Høye skuldre, nervøsitet og angst var kanskje det som best kunne beskrive dem i konkurransesituasjoner; hvert fall ikke idrettsglede. I forbindelse med to store konkurranser spurte jeg trenere fra begge lag om å ha en teambygging sesjon med dem. Her er hva jeg gjorde (tidsbruk litt over 1 time):
Oppvarming (10 minutter): Som i all idrett må vi varme opp først. Først finner jeg et rom eller åpen plass hvor vi kan være helt i fred (viktig). Det jeg så ønsker er å lette litt stemning, gjerne litt kroppskontakt og gjerne litt latter.
1-2 enkle øvelser som kan gå på å bli bedre kjent med de du normalt ikke snakker så mye med (3 og 3) og kun positivt (f.eks. hva er din favorittfilm; hva synes du om trenerens hårsveis etc.). Bestevenn/fiende øvelse: Alle står i ring og velger seg ut en bestevenn (uten å si hvem); plasser deg nå slik at det ALDRI er noen mellom deg og din bestevenn (løping, bevegelse, latter). Samme med fiende, men nå skal det alltid være noen mellom deg og din fiende (løping, bevegelse, latter).
1. Etabler tillit til meg og til det som skal skje (10-15 minutter): I denne delen av sesjonen inntar jeg en utpreget GRØNN SPGR rolle (tillit, relasjonsorientert, rolig, smilende, åpen, anerkjennende). Jeg ønsker nå å bygge tillit, både til meg og til det som skal skje. Videre ønsker jeg å «klargjøre» gruppen for å utfordre det gjeldende tankemønsteret.
Vi setter oss i en ring (helst direkte på gulvet) slik at alle kan se alle. Jeg setter meg først, så instruerer jeg gruppa om at jeg vil ha den som snakker mest til min høyre, og den som snakker minst til min venstre. Deretter i stigende rekkefølge, fra venstre til høyre. (Dette går som regel overraskende fort, de er veldig klar over dette selv). Det jeg så har foran meg er statushierarkiet i gruppa, mer eller mindre. For å få til endring i gruppa, må dette flates ut. Deretter sier jeg til dem at vi skal snakke litt om gruppa; helt fritt. Man kan dele hva som helst, alt er lov. En og en i dialog med meg; de andre må holde munn. Fra venstre til høyre. Det som da kommer forteller meg noe om gruppa og hva de tenker på, men like viktig – hierarkiet brytes ned (ikke for alltid, men der og da). Begge lag er relativt like i denne runden – de til min venstre deler overraskende ubekymret, mens de til min høyre ikke har noe å melde som ikke allerede er sagt. Fortsatt er nok begge gruppene bekymret og engstelige for egne prestasjoner, men mer orientert nå mot en trygg setting. Og ikke minst er hierarkiet flatet ut – ved at de normalt stilleste har fått lov til å sette agendaen.
2. Utfordre gruppens verdensbilde/fokus (30 minutter):
I denne delen av sesjonen inntar jeg en utpreget RØD SPGR rolle (tøff, uenig, streng, direkte, krevende, ærlig). Her kreves det fingerspitzgefühl for ikke å gå for langt, og jeg følger her svært nøye med på kroppsspråket både til den jeg prater med og gruppa. I begge disse gruppene ønsker jeg å utfordre bildet av redsel knyttet til det å prestere. Det kunne se slik ut (jeg har her kombinert fra de to gruppene og skrevet om litt av anonymitetshensyn. Det er også forkortet en del):
Meg: Hva er det verste som kan skje i morgen (semifinalen)?
Jente#1: Vi taper.
Meg: Hvorfor er det farlig?
Jente#1: eh… fordi vi fortjener å vinne, vi har lagt ned så mye arbeid.
Meg: Har ikke motstanderlaget det også?
Jente#1: Joda, men vi skal nå liksom være best da.
Meg: Hvem er det som sier at dere skal være best?
Jente#4: Vi har jo liksom et forventningspress på oss da, alle forventer at vi skal prestere. Fallhøyden er rimelig stor da… (aha, tøft utgangspunkt. Kan knekke enhver. Dessverre nikkes det i resten av gruppa)
Meg: Har dere det? Jeg tenker at dere ikke har noen fallhøyde i det hele tatt. Stillhet. Alle ser ned.
Jente#6: Tusen takk! jeg ble så glad jeg nå! Det var så godt å høre! Vi har ikke noen fallhøyde!!
Meg: Er det farlig da å legge ned mye arbeid i det dere synes er morsomst i hele livet? (underforstått: hvorfor holder dere på med dette?). Stillhet.
Jente#3: Det handler jo liksom om livet vårt da (aha, kjerne. Hvis livet står på spill skjønner jeg at dette er viktig. Kanskje enda verre – det er litt farlig)
Meg: OK, forståelig. Men har dere andre ting i livet som er viktig da? Kjærester, venner? Andre hobbyer? Stillhet. Dere er ikke bare fotball? Forsiktig nikking. Poenget her er å flytte fokus fra å assosiere egen identitet med idrettsprestasjoner til et større bilde/identitet.
Jente #5: Jeg synes det er gøy med hester
Jente #9: Jeg bruker en del tid på TikTok videoer, synes det er gøy da…
Jente #11 til jente#9: Du lager jo kjempebra videoer da!
Jente#2: Jeg er redd for å gjøre feil
Meg: Hvorfor er det farlig?
Jente#2: Fordi det står så mye på spill.
Meg: Hva er det som står på spill?
Jente#2: Hvis vi nok en gang ikke klarer det… så blir vi sure, også slutter man. Forsiktig nikking (aha – virkelig tung bør å bære!! Denne oppfattelsen må endres, men aller best hvis noen i gruppa selv gjør det).
Jente#3: (henvendt til jente#2) Men xxx – vi står sammen som et lag. Du trenger ikke være redd… Tydelig nikking.
På dette tidspunktet tenker jeg at det er tre ting de selv har sagt som kan tydeliggjøres: 1) Fotball er IKKE alt i livet, 2) Laget støtter deg også hvis du gjør feil og 3) Ingen forventer noe av dem. Alle punktene går i mot deres tidligere oppfatninger, også nr 2 (de er vant til at det er om å gjøre å ikke vise svakhet, både for trenere og lagvenninner). Dette sier jeg høyt og tydelig og ber om at alle bekrefter sin enighet en og en. Her er jeg direkte og litt autoritær; jeg krever enighet ikke diskusjon. Dette er med på å snu oppfatningen. Skuldrene senkes. Stillhet.
Det er nå på tide å foreslå en ny måte å tenke på – basert på indre motivasjon, gleden i fotball/turn (som hittil mer har blitt assosiert med angst).
Meg: Hvorfor spiller dere fotball da? Hva er det dere synes er gøy med fotball? Alle kommer inn på mestring, få til nye ting, få til godt spill sammen etc. Lettere stemning.
Meg: Er det noe annet enn fotball dere skal spille i morgen da?
Alle er enige i at det handler om 1 ball og 2 lag. Noe de KAN. Noe de MESTRER.
3. Befeste og etablere nytt fokus/verdensbilde (10 minutter). I denne fasen inntar jeg en BLÅ SPGR rolle (tydelig, bekreftende, autoritær, fast). Oppgaven min nå er å bekrefte, skape stabilitet i den nye innsikten og ikke minst en felles tro og stødighet i denne. Her er det ekstremt viktig at de gjør dette som en gruppe (dvs. ikke parallelt hver for seg, men sammen støttet av hverandre).
Jeg ber alle nå fortsette å tenke på hva som er gøy med fotball. Knytte det til en bestemt situasjon. Kjenn på følelsene rundt denne situasjonen. Jeg ber dem reise seg opp, går ut av ringen og ber dem om å legge hendene rundt hverandre. Fortell hverandre om situasjonen og følelsen, en og en. Så bruker jeg en meditasjonsøvelse hvor jeg ber alle lukke øynene og puste samtidig. Først at de puster på min kommando (INN og UT), så fortsetter de sammen uten meg. Det å fokusere på egen pust er en velkjent teknikk for å skape indre ro og balanse; når de gjør dette sammen må de i tillegg til å fokusere på seg selv også fokusere på de andre. Jeg ber dem hente opp «godfølelsen». Tenk på den, kjenn på den. Ta med følelsen over i konkurransen. Vi skal gjøre noe vi kan. Vi er gode. Vi skal gjøre det vi synes er gøy. Her kan de faktisk stå ganske lenge, også etter at jeg har sluttet å si noe. I midten av gruppa nå er det et kraftig energifelt. Puste sammen. Prestere sammen. Til slutt avbryter jeg.
Uttøyning (5-10 minutter). Som i all idrett er uttøyning viktig. Som «uttøyning» kan vi godt bli sittende litt, gå litt i rommet og bare la tankene flyte fritt. Her ønsker jeg at man lar ting synke litt. Viktig at sesjonen får denne avslutningen.
Sesjon slutt.
Trondheim Teamgym Jr ble i 2019 norgesmestere, etter å ha innfridd et krevende favorittstempel på hjemmebane. Førsteplassen ble sikret over tre øvelser, med en overlegen poengsumdifferanse til andre plassen. Trondheims-Ørn Jr nådde i 2018 finalen i Dana Cup, hvor de til slutt tapte på straffer for Lillestrøm (Norges suverent beste dameklubb). Trondheims-Ørn styrte første og deler av andre omgang, men gikk etter hvert tom grunnet få innbyttere.
P.S: Denne teamsesjonen tok litt over 1 time. Dette er mentaltrening på gruppenivå. Som i all annen trening gjelder ofte og litt, heller enn sjelden og mye.
P.P.S: For et faglig grunnlag se boken Resultater gjennom team av Endre Sjøvold