Teamutvikling: Vil utfordre konsulent-Norge…

tuckman

En av mine dyktige Phd kandidater gjorde meg oppmerksom på en artikkel fra i går (10 mars 2015) i Dagens Perspektiv/Ukeavisen ledelse med denne pirrende tittelen. Særlig vekket artikkelen interesse når det fremgikk at det var ny teknologi for teamutvikling det var snakk om. Stor var derfor skuffelsen

da det viste seg at den «moderne teknologien» var en spørreskjemabasert verktøy basert på en fasemodell for gruppers utvikling som ble forlatt på slutten av sekstitallet.
Moderne teorier
for og team og gruppers utvikling er ikke normative, men fleksible og gir rom for å si noe om hvilket samspill som kreves for å møte gitte eksterne betingelser på en effektiv måte. Det er stor forskjell på dynamikken som kjennetegner en forskergruppe i kreativ problemløsning og en godt drillet redningsgruppe i aksjon på skadestedet. Å skissere en ideell gruppedynamikk for alle situasjoner er temmelig meningsløst. For å kunne hjelpe team til å utvikle seg må våre verktøy være i stand til å fange virkeligheten, heller enn deskriptive og normative modeller. Menneskelig interaksjon er kompleks, og vi kan gjøre stor skade ved overforenkling. I de grupper vi studerer i prosjektet Operativ ledelse kan det koste liv.

På tross av hva vi vet om gruppers utvikling i dag ser vi fremdeles sporadisk fremstillinger som hevder at det finnes en «ideell» type dynamikk eller at team utvikler seg gjennom de samme faste fasene. Dette kan kanskje skyldes at slike modeller virker besnærende enkel og derfor appelleer til oss i en travel hverdag.

Fasemodeller var resultat av tiden de oppstod

Det var Tuckman og Jensen som først foreslo at team utviklet seg i faser ut fra sine studier av terapigrupper. Det ble tidlig dokumentert at ingen andre typer grupper hadde et slikt forløp og i dag er det bare Susan Wheelan som holder fast med tanken. Selv om det i dag virker meningsløst må vi se det å tenke utvikling i faser ut fra den tiden disse tankene oppstod. På den tiden fasemodeller for grupper ble utviklet var det enda en tendens til at alt skulle fremstilles i faser. Arven fra Sigmund Freud var fremdeles sterk. Freud foreslo at barndommen kunne inndeles i den orale, anale og falliske/ødipale fase samt en latensfase og en genital fase. Han hevdet videre at forstyrrelse eller undertrykkelse av en av fasen kunne medføre bestemte neurotiske symptomer i voksen alder. Den betydningsfulle psykologen Erik H. Erikson beskrev åtte faser i menneskets utvikling som gikk fra utvikling av trygghet og tillit til omgivelsene til personlig integritet og meningsfull tilfredshet med livet. Igjen ville problemer i en av disse fasene gi konsekvenser som for eksempel at alderdommen ble preget av fortvilelse over at livet bare hadde passert. Lawrence Kohlberg lanserte tilsvarende en teori om moralsk modenhet som også bestod av faser hvor moral var styrt av belønning og straff i tidligere faser, og generelle etiske prinsipper i den modne enden av skalaen. Til slutt vil jeg nevne Abraham Maslow og hans behovsteori som forklarte vår atferd og motivasjon gjennom oppfyllelsen av ulike faser fra tilfredsstillelse av de mest basale behov til behovet for selvrealisering. Igjen forutsatte utviklingen til høyere nivå at behovene i lavere nivå var tilfredsstilt.

Selv om forskning basert på disse teoriene har bidratt med vesentlige kunnskap er det svært få idag som støtter en bokstavtro tolkning av noen av disse faseteoriene. Selv om deprivering av behov og utfoldelse vil prege menneskers utvikling, er mekanismene mer innfløkte og sammensatt enn fasemodellene tilsier. Selv noe så tilsynelatende faseinndelt som spebarns biologiske utvikling er mer dynamisk enn vi tidligere har trodd. Barn kommer til verden med visse genetiske forutsetninger som påvirkes av prenatale faktorer, fysiske forhold rundt fødsel og kvaliteten på tidlig relasjonserfaring. Den rådende modellen for å forstå barns utvikling i dag er Sameroffs transaksjonsmodell som vektlegger barn og omsorgsmiljøets gjensidige påvirkning. Til og med hjernens utvikling sees idag som resultat av samspillet av nervesystemets modning og av barnets sosio-emosjonelle utvikling. Det interessante her er den store betydningen relasjoner har for utvikling.

Når en bokstavtro aksept av fasemodeller er forlatt til fordel for en mer dynamisk forståelse på alle andre felt, hvorfor skulle da grupper av voksne mennesker gå igjennom faste faser i utviklingen av sitt samspill? Den eneste forklaringen er at de ikke gjøre det og at fasemodeller for grupper slik Tuckman og Wheelan beskriver kun er artifakt av tiden de oppstod. Det er likevel sannsynlig at Tuchmans helt spesielle grupper kunne følge et slikt mønster, men allerede Joseph McGrath dokumenterte at disse gruppene i såfall representerer et unntak.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s