Skrevet av Frode Heldal 1.am Handelshøgskolen, NTNU
Svært mange prosjektgrupper sier fra starten av at de vil ha flatt hierarki. Naturlig det liksom, mer trivelig. Kan være. Så er det noen som samtidig påstår at de dermed presterer bedre. Eh… vent nå litt. Flat struktur som målsetning er livsfarlig, spør du meg. Hvorfor?
14. april 1994, nordlige Irak: 0921 to amerikanske Black Hawk helikoptre, fullastete med FN personell, er på vei inn i «no-fly zone», en sone opprettet for å bevare freden kort tid etter Gulfkrigens slutt i 1991. Omtrent samtidig, 0935, tar to F15 fly av fra Incerlik Air Base i Tyrkia. Jagerflyene har egne identifikasjonsapparater, men får også nødvendig informasjon fra et AWACS overvåkningsfly som sirkler noen tusen meter over dem. AWACS crewet har tidligere markert de to Black Hawk helikoptrene med en fysisk magnet (grunnet litt dårlig bakkeforhold for radaren). 10:21 pågår det i AWACSen en diskusjon om å få opp temperaturen «her bak», hvorpå magneten av uforklarlig vis blir fjernet. Den eneste visuelle markøren eller huskelappen om at det er to vennlige helikoptre i området er borte. I samme øyeblikk entrer det første F15 flyet no-fly sonen. Og riktig nok – noe av det første flyets radar plukker opp er de to Black Hawk helikoptrene.
Nå begynner en dødelig dans, hvor helikoptrenes skjebne svinger mellom AWACS operatørenes og F15 pilotenes avgjørelser (Snook, 2000). Om snaue 10 minutter vil 26 mennesker være drept grunnet svake autoritetsforhold og relasjoner. 1022 melder F15 pilotene «hits» til AWACS flyet (utslag på radaren), som responderer med «clean there» – altså ingen kjente fly i området (indikatoren var jo borte). Helikoptrene responderer ikke på elektroniske anrop fra F15 flyene, grunnet en tidligere misforståelse rundt bruk av respondere. F15 pilotene får derfor ikke nødvendig informasjon om at helikoptrene er amerikanske; eller også sagt på en annen måte: gitt at F15 pilotene gikk for å være ganske trigger happy, får de nå bekreftet at helikoptrene ER fiendtlige. Er du i tvil er du ikke i tvil. Det ble uttalt i senere høringer at F15 pilotene VILLE se fiendtlige fly – de var nemlig håpløst bak F16 skvadronene i antall nedskytinger. De hadde bestemt seg. Dette var Hind-helikoptre, altså fiendtlige.
Det er flere ting som går galt her, men la oss akkurat nå fokusere på det som skjer i AWACS flyet (eller ikke skjer). Hvorfor sa ingen fra? Snook (2000), argumenterer for følgende:
Teamet var for svakt til å følge nøyaktig et litt usikkert radarsignal (helikoptrene), og for svakt til å utfordre den raskt eskalerende situasjonen med to litt småagressive jagerpiloter.
AWACS er et ganske stort fly, bestående av piloter, mye teknologi og et team med radaroperatører. Se for deg et flygende kontrollrom. En viktig del av det som kunne se ut som forvirring, misforståelser og sløvhet, var som Snook argumenterer basert på en flat autoritetsstruktur. Operatørene på AWACS flyet ble eksempelvis spurt om hvem som hadde ansvaret for å involvere/integrere helikopterpiloter i gjennomgang av oppdrag/prosedyrer – svaret var at det var alles ansvar. Ingen gjorde det. Når alle i AWACS flyet hørte dialog fra både Black Hawks og F 15 fly, og «ansvaret» var distribuert – førte det til en gjensidig handlingslammelse. Ingen tok kontroll. Flat struktur.
Flyvåpenet har helt andre autoritetsforhold enn f.eks. hæren. En løytnant kan kommandere en oberst (hvilket faktisk var tilfelle med de to F15 flyene). I AWACSen var dette ytterligere komplisert, ved at operatørene hadde forskjellige flybakgrunner som både right-sitters og back-sitters (forskjellige fly) – og ikke minst at de følte det var vanskelig å fortelle en jagerpilot hva han skulle gjøre. Jagerpilotene hadde nemlig den ubestridt høyeste statusen, uavhengig av militær rang. Det ble senere sagt at autoritetsforholdene var nærmest bortvisket. AWACSen kontrollerte ingen. Pilotene ønsket da heller ikke å bli kontrollert. De ønsket autonomi. Verre var det kanskje at ingen i AWACSen utøvde kontroll heller. Da situasjonen krevde at noen stod opp og tok ordet, var det alles ansvar å gjøre det. Men som Snook sier (pp.131): Alle hadde ledelsen og ansvaret. Ergo – ingen. Flat struktur.
Skjer kun i luftforsvaret sier du? Ikke så farlig ellers? Møt Geir, Arne og Martin. De er det vi på godt amerikansk ville kalt «straight-A students», altså studenter med svært gode karakterer. Ved studieoppstart dannet de en gruppe, og ble fort enige om at de skulle ha såkalt «flatt hierarki». Med dette ønsket de primært å ikke utfordre hverandre for mye – de var tross alt veldig gode i seg selv og trengte ikke å lage dårlig stemning ved å måtte lede hverandre. OK. De så for seg at eventuelle behov knyttet til ledelse ville bli tatt av gruppa sammen, eller at en av dem ville ta skeia i egen hånd. Ved behov. OK? Og slik gikk no dagan. To måneder ut i semesteret var det dags for en svært viktig innlevering. Fristen kom, fristen gikk – og gutta hadde ikke levert. Høringen kom, og de møtte stolte og forventningsfulle opp til høring. Overraskelsen ble desto større da jeg fortalte at jeg ikke hadde fått noe av dem (jeg kunne ha etterspurt, men lot dem få denne lærepengen uten at det skulle gå ut over karakteren). Martin mente bestemt at Geir hadde ballen, og stod for innlevering. Litt beklemt måtte Geir si at han trodde det var Arne som skulle ha levert. Arne rista på hodet og sa at han var sikker på at noen hadde gjort det, eller ville gjøre det. Gruppa skulle jo ta tak sammen? Alles ansvar hadde blitt til ingens ansvar. Flat struktur.
Misforstå meg rett. De beste teamene vil kunne fortelle deg at de har flat struktur. Men det er ikke det man egentlig mener. Flat struktur er AWACS crewet som tenker at når ingen andre gjør det, så trenger ikke jeg gjøre det. Flat struktur er Geir & co. som tror at alles ansvar betyr at jeg kan slappe av. Flat struktur er et flatt team. Det er flatt på energi, flatt på initiativ og flatt på beslutningstaking. Det er et team Katz ville kalt pseudo-team og Sjøvold et team på lavt formålsnivå (vil underprestere i de fleste situasjoner).
Det toppteamene egentlig snakker om er en tilstand som er langt fra flat. Det er et team hvor alle kan gjøre det som er nødvendig, og gjør det uten å vente og uten å spørre. Det er et team hvor beslutninger tas av den situasjonen krever tar en beslutning (typisk den som er nærmest/står i det). Det er et team fullt av energi, initiativ og beslutningstaking. Det er et team Katz ville ha kalt high performance og Sjøvold et team på høyt formålsnivå (gjør hverandre bedre).
Enda verre er at begrepet gir veldig dårlig forutsetning for god teamutvikling. Det er rett og slett misvisende med tanke på utvikling og læring. Jeg hører svært ofte team som sier at bare ting får gått seg litt til, de blir bedre kjent og prosjektet startet på ordentlig – så kommer diskusjonene og energien. Det KAN jo være, men ikke av den årsak at ting får «gått seg litt til». Og hvertfall ikke hvis man har en målsetning om flat struktur. Smak litt på flat-ordet. Gir det spenning? Motstand? Ansvar? Energi? På individuelt nivå er det vel lite som er mer demotiverende enn å ha «flat» som målsetning. Et stort, norsk sykehus hadde for en tid tilbake en visjon om «Godt nok». Flatt og godt nok. Får vel ikke de fleste av oss til å sitre av spenning og mening i jobben. I tillegg er det dette med at man er flate sammen. Og dermed påvirker hverandre gjensidig, hver eneste gang man møtes. Så vil visjonen om å være flat/godt nok etter hvert gi virkelig utslag i prestasjon. Helt middels liksom. Og enda verre – samhandlingsmønsteret blir satt. Det er nemlig IKKE slik at bare mønsteret får satt seg – så er det lettere å endre det. F.eks. plutselig ta tak. Plutselig si fra om de to helikoptrene som noen hadde glemt. Plutselig ta ansvar og si at jeg tar innleveringen. Nei – det er enda vanskeligere.
I tillegg blir jo målsetningen om flatt og middels bare mer og mer oppnådd, jo mer man påvirker hverandre i å være flat. I noen situasjoner er jo det helt greit. F.eks. hvis man skal bruke akkurat passe med behandlingsressurser. Den kjøper jeg, er vel kanskje god kvalitetsledelse det. Og det funker jo helt greit i stabile omgivelser og enkle oppgaver – en satt virkelighet. Det litt kjipe med det er at virkeligheten har en tendens til å forandre seg. Og til og med noen ganger være litt ekkel. Kompleks. Geir & co. fikk muligheten av meg til å lære, og levere på nytt. AWACS crewet fikk ikke samme mulighet.
Har du råd til å fortsette med flat struktur? Selv om dere sikkert har sagt at det er bra og at dere tilstreber dette – er det FLATT dere egentlig vil?