Det er en relativt gjengs oppfatning at sivilisasjonen var bra for menneskeheten. Sivilisasjonen kom med jordbruket, altså overgangen fra jeger/sanker-samfunn til fast bosettelse og eid eiendom. En god del teoretikere (populær-teoretikere ok) som Jared Diamond, Steven Pinker etc. blir med og bekrefter myten/tankesettet, gjennom en slags forståelse av at før sivilisasjonen fløy man kaotisk rundt i dyreskinn (i stammer riktignok), strevde konstant med å skaffe mat og levde generelt et hardt (og krigersk!) liv. Antropologer (og arkeologer) har nok visst det ganske lenge, men populær-vitenskapen kommer nå ganske kraftig etter: dette er feil. Fler og fler hevder faktisk i dag at introduksjon av jordbruksamfunnet er noe av det verste som har hendt menneskeheten (Bregman, 2021; Graeber & Wengrow, 2020). Bregman (2021) hevder at jeger/sanker samfunn ikke hadde de store problemene med å skaffe mat. Det gikk stort sett ganske greit. Og de brukte ikke overvettes mye tid på det heller. De hadde altså mye fritid. Og de reiste over relativt store avstander – rett og slett møtte svært mye folk. For det var ikke slik at de kriget så mye – dette kom først og fremst med jordbruk og fast eiendom. De levde rett og slett ganske gode liv, som jegere og sankere. Og som Bregman (2021) sier – ting går bedre med sivilisasjonen nå; ok. Men vi lever i et bittelite tidsvindu av menneskehetens historie. Og hadde du spurt en fabrikkarbeider i 17/1800-tallets England om sivilisasjonen hadde vært til det gode for menneskeheten hadde du fått til svar $#$/().
Vel, vi skal ikke diskutere hvorvidt det var bedre eller verre før sivilisasjonen. Det vi skal diskutere er organisering. Gjengs oppfatning har vært at utviklingen i organisering har foregått i stadiene grupper, stammer, høvdingdømmer, stat; med noenlunde tilsvarende økonomisk utvikling fra jeger/sanker, dyrkere, jordbrukere og industriell sivilisasjon (Graeber & Wengrow, 2020). Men jeger/sanker-samfunn hadde faktisk svært avanserte og litt spenstige former for organisasjon og ledelse. Der hvor jordbruk og sivilisasjonen innførte den litt kjedelig og statiske struktur og hierarki-tenkingen, var jeger/sankere langt mer frampå og de var langt mer avanserte enn bare å fly rundt i team. La oss se litt på hva/hvordan de gjorde det (argumentet er at vi som mennesker er fortsatt jeger/sankere – så dette er samhandlingsformen vi har iboende).
Først og fremst var jeger/sanker samfunn ikke hierarkiske. Det var ingen sentralmakt, og det var ingen faste systemer. Dette betyr ikke at det ikke fantes posisjoner og roller. For disse stammene betydde det heller at hierarkiet var dynamisk. Det var ikke slik at de ikke hadde strukturer – de hadde mange strukturer og strukturene var ikke låst. En utenforstående som ser på en Semang jaktgruppe vil kunne se hvordan hvert medlem kontinuerlig «bytter plass», at alle kan gjøre alles rolle (Graeber & Wengrow, 2020). Og med referanse til Nuer folket, påpeker Evans-Pritchard at fraværet av en sentralmakt langt i fra betydde at man hadde flat struktur. Det var mange ulike situasjoner eller oppgaver hvor tilpassete hierarkier ble benyttet, f.eks. at krigsdåder ga deg en viss posisjon i spørsmål om krig og antall kyr ga deg en viss posisjon i spørsmål om landbruk. Selv om strukturene kunne endre seg, betydde ikke nødvendigvis at posisjon ga deg rett i å instruere andre. Alle var like betydningsfulle, menn som damer. Jegere/sankere var organisert i team; de hadde ikke flat struktur og de endret organisering både etter hva de fant funksjonelt og hva de trivdes med. Overført til «vårt» organisasjonsspråk: De hadde smidige strukturer.
Enda litt mer spennende blir det hvis vi snakker om utøvelse av autoritet og beslutningstaking – altså ledelse. Ta f.eks. inuittene på slutten av det nittende århundret. De hadde to sosiale strukturer – en på sommeren og en på vinteren. På sommeren strukturerte de seg i grupper på 20-30 for å fiske, jakte på reinsdyr og caribou – underlagt èn autoritær, eldre person. I denne perioden var privat eiendom tydelig markert, og såkalte patriarker utøvde autoritær og påtvunget makt. Men i vinterhalvåret, når sel og hvalross flokket seg mot kysten skjedde en veritabel omveltning: inuittene satte da opp egne trehus, såkalte møtehus, hvor likhet, altruisme og samarbeid gjaldt. Alt av ressurser ble jevnt fordelt, og koner og ektemenn skiftet partnere. For indianerne på Kanadas nord-vest kyst var det vinterhalvåret som medbrakte den mest hierarkiske strukturen, ikke sommeren. På vinteren her regjerte en litt noblere adel over undersåtter, mens på sommeren reorganiserte de seg i mindre grupper. De skiftet til og med navn – bokstavelig talt ble noen andre. De var forskjellige personer avhengig av om det var sommer eller vinter. Sletteindianerne viste lignende mønster: I den såkalte rituelle sesongen hadde de autoritære ledere i et strukturert hierarki. Men med en gang denne sesongen var ferdig, ble autoritetsrollene oppløst. De var også svært nøye med å rotere disse rollene, slik at noen som utøvde autoritet ett år skulle bli «mottaker» av utøvd autoritet det neste året.
Overført til «vårt» ledelsesspråk: De hadde fleksibel ledelse og smidige strukturer. De var team-organiserte.
Bregman, R. (2021). Humankind. Bloomsbury.
Graeber, D., & Wengrow, D. (2020). The Dawn of Everything: A New History of Humanity. Farrar, Straus and Giroux.
