8. november 2016. Donald Trump har svært overraskende vunnet valget i USA. En uke etter har han et møte med en av sine personlige favoritter til å bli forsvarsminister – general Jack Keane. Keane har vist seg å være litt av en «hauk», og helt på linje med Trump sin politiske agenda om å gjøre USA «gjeldende» i verden igjen. Imidlertid har Keane store private problemer. Han takker nei. Men han har med seg et forslag til en kandidat – general Jim Mattis. Mattis var mannen som hadde blitt tatt av tjenesten som USAs leder i Midt-Østen av Barack Obama i 2013. Obama mente at Mattis var for «haukete» og ivrig på å angripe Iran militært. Trump hadde hørt om Mattis, som hadde kallenavnene «Mad Dog» og «Chaos» (gal hund og kaos). «Dette er en bra mann, eller hva?» Sa Trump henvendt til Keane. Keane svarte at hvis han ville ha ting gjort var Mattis mannen. Trump tenkte seg ikke lenge om. «Dette er vår nummer 1». Mattis ble tilsatt. I deres første møte fant Trump og Mattis tonen med en gang. Mattis var tydelig på èn ting: De måtte utrydde ISIS og de måtte vise krefter militært. Dette var som musikk i Trumps ører. Mattis er jo enda litt mer hauk enn Keane! {woodward}
Sent desember 2018: Mattis prøver desperat å få Trump fra å trekke amerikanske tropper ut av Syria. Møtet varer ikke lenge. Presidenten er krystallklar – han vil ikke høre på Mattis. For Mattis er dette «dråpen»; kulminasjonen av en lang rekke uoverensstemmelser og fornedrelser av Trump hvor han har blitt overkjørt. Han står klar med sin to-siders oppsigelse. Bare noen minutter etter at en av Trumps sterkeste og mest lojale samarbeidspartnere har levert sin oppsigelse i protest, går Trump triumferende opp på scenen utenfor West Wing til høy musikk for å feire en politisk seier i landbrukspolitikken. Som for å demonstrere for alle og enhver hvor lite berørt han er over konflikten. Mattis trekker slukøret tilbake til Pentagon for å overbringe nyheten om sin avgang. Nyheten blir møtt med sjokk og vantro {welna}. Hva hadde skjedd med de to som en gang var så enige?
Trump var i konflikt med mange rundt seg, og en av de som ofte ble overkjørt offentlig var statssekretær Tillerson. Med Mattis var det i begynnelsen annerledes – her ble uenighetene holdt skjult for andre. Dette endret seg Mattis´ siste sommer i staben. I en Pentagon briefing sent i august, foreslo Mattis at partene i Korea-konflikten skulle sette seg sammen til forhandlingsbordet igjen. Dette var tydeligvis i mot det Trump tenkte, for dagen etter tvitret Donald at hans relasjon med Kim Jon Un (lederen i Nord-Korea) var meget godt og varmt og at det ikke var noen grunn til at USA skulle engasjere seg i noen forhandlingsprosess. Tweeten ble kalt en offisiell uttalelse fra Det Hvite Hus. Trump hadde tatt tilbake kontrollen. Han (Donald) ga så ordre om evakuere de militæres familier fra Sør-Korea, noe Mattis og hans allierte fryktet ville tatt som et signal om krig. Istedenfor konfrontasjon, trenerte Mattis direktivet i håp om at Trump skulle glemme det og fokusere på noe annet {Barbara}.
Dette er en liten smakebit – historien gås grundigere gjennom i boka Levende Team.
