Se for deg følgende: I en stor kinosal får en person et illebefinnende. Det ropes etter en lege. De tre legene som er i salen, og egentlig skal kose seg med film – iler straks til. Ingen av dem er på jobb, men trer umiddelbart inn i legegjerningen. De ER leger, uavhengig av om de er på jobb eller ikke. Det er deres identitet. Kan vi tenke oss det samme om ledere? At vi roper ut i en stor forsamling – finnes det en leder i salen? Og at det er noen som svarer?
Det er sannsynligvis mindre ofte vi kan oppleve et slikt behov for akutt ledelse, og ingen ved sin fulle forstand ville vel rukket opp hånden og ilt til. Til tross for dette hører vi gjerne at ledere aldri kan ta fri fra sitt ansvar, at det er en profesjon (Kirkhaug, 2015), at det i høy grad er noe som er avhengig av personligheten din (AFFs lederundersøkelse – Rønning et al., 2014). Personlighetstesting er i vinden som aldri før, både ved rekruttering og sammensetning av lederteam. Ledelse er redusert til noe medfødt – og hvorfor ikke? Kan vi ikke bare la Helge Lund eller Jonas eller Jens ta roret – og så lar vi andre oss lede?
Vi sier lederrolle, og ikke lederidentitet. Rolle er noe man tar på seg, noe man har – mens identitet er noe man er. Ledere som ER ledere har et problem. De vil sannsynligvis betrakte sin ledergjerning som en rettighet og noe som er koblet til dem selv som person og deres svært tilpassete personlighetstrekk. Noe som er varig over tid, noe de er meislet ut for, avlet fram for å gjøre. Kanskje ikke så rart – godt støttet av headhuntere med psykologibakgrunn og personlighetstester som de er. Og noen svært, svært få, som Jens eller Jonas, har den lille (store?) x-faktoren som gjør at vi faktisk følger dem til verdens ende. Men hva med de andre lederne? Hva med den store hurven som faktisk utgjør mesteparten av ledere i dag?
Ledere som ser på sin ledergjerning som en rolle framfor identitet, altså noe de har og ikke noe de er, har skjønt det. Rollebegrepet tilbyr (minimum) følgende ti refleksjoner som : 1) Du er aldri alene – de aller fleste roller er avhengig av en eller flere andre roller for å gi mening. En rolle er ingenting uten relasjoner til andre roller. 2) For å spille en god rolle må du forstå deg selv inn i rollen – den kan spilles på mange forskjellige måter, men kun du kan spille den på din måte. 3) Du er på scenen, men du er også av scenen. Husk at å være av scenen er like viktig som å være på. 4) En rolle fordrer tilpasningsdyktighet og fleksibilitet. Du spiller ikke det samme stykket hver dag (hvis du gjør det har du et problem). 5) Andres prestasjon er avhengig av i hvilken grad du slipper dem til og hvordan du selv leverer dine greier. 6) Hovedrollen du var så heldig å få? Vel – nyt øyeblikket; neste rolle kan være en birolle. Takler du det? 7) Noen ganger glemmer man sine replikker, enten du eller de andre på scenen. Da er det veldig greit at man kan steppe inn; at man vet hva den andre skal si og ikke minst at man får lov til å hjelpe. 8) Det krever trening, trening og atter trening for å bli god. Sammen med de andre, men gjerne litt alene også. Øvelse gjør mester. 9) Hør gjerne på tilbakemeldinger fra de du spiller med, men det er vel så viktig å lytte nøye til innspill og eventuell kritikk fra publikum. Selv om de er litt utenfor, ser ting litt på avstand og kanskje ikke helt har forstått det du ønsket å formidle. 10) En god tolkning av rollen krever at du leverer det du skal, men kanskje også at du har evnen til å bevege og flytte rammene litt. Evnen til å improvisere…
Finnes det en leder i salen? Neste gang du hører dette kan du svare: Jobber kun mellom 8 og 4!