Tone Danielsen har fulgt de norske spesialstyrkene over 18 måneder, og bidratt til ny spennende innsikt i et miljø som ofte er preget av myter. Selv sier hun at hun er “uten stedsans og nattsyn, har høydeskrekk og er skuddredd”; likeså har hun generert spennende kunnskap, fra et lukket miljø, som jeg mener bør være relevante for dem fleste team som ønsker å utvikle seg selv. Bloggposten er en sammenstilling av noe av hennes arbeid (Se nederst for flere referanser).
Marinejegerkommandoen (MJK) er en norsk, maritim og militær spesialstyrke, og utgjør sammen med Forsvarets spesialkommando de to spesialenhetene i det norske Forsvaret. MJK særpreges av hemmelighold og holder det meste av informasjon knyttet til organisering, opptrening, operasjoner og kapabiliteter utenfor offentlighetens søkelys. De beskrives gjerne som eksperter på å opptre innovativt for å finne løsninger der andre feiler. Selv om MJK har tilgang på ekstremt avansert teknologi og utstyr, så har samspillet mellom individ og team alltid hovedfokus. Det er basert på læring, kunnskap, evner og vilje teamene får fram unike ideer og kan levere innovative løsninger med høy presisjon. Det hersker ingen tvil: for MJK er menneskene alltid viktigere enn teknologien.
Der mange har en stereotypisk tro på at marinejegere er store, skumle, selvsentrerte og kanskje til og med voldsmaskiner, kan Danielsen gi en totalt motstående beskrivelse. MJK består av sympatiske og ydmyke menn med svært ulik bakgrunn (da rapporten ble skrevet var samtlige operatører menn). Innad i MJK finner du operatører med historikk fra mange hold, alt fra Sølvguttene til ishockey. De finnes i “alle varianter”, noe som bidrar til mangfold og en bred kunnskapsbase. Dog, en viktig fellesnevner for samtlige er en utrolig vilje til å lære, trene og mestre – slik at de kan bidra til å forbedre seg selv og de dem jobber sammen med. Dette, i samråd med ekstremt fokus og intensitet, bidrar til at de kan overvinne de mest usikre og kaotiske situasjoner. Operatørene beskrives som individer som kan slå av og på en bryter, og dette vises i et eksempel der de gjentatte ganger må klargjøre seg til en operasjon som blir avlyst. Pausene og tiden imellom klargjøringene beskrives som hverdagslige med alt fra våpenpussing til boklesing. Til tross at de i denne situasjonen var klar over at de når som helst skulle ut i en operativ setting var det tilsynelatende en rolig og behagelig atmosfære i gruppen. Danielsen eksemplifiserer hvordan denne kollektive atferden hjalp henne da hun deltok i fallskjermøvelse – dette til tross for at fallskjermhopping trolig var det siste hun ville finne på her i verden.
“It is neither size nor physical strength but their focus and intensity SF soldiers are capable of that is the most frightening” ( Simons 1997:144 -145 , hentet S. 57 Danielsen 2012).
At individene i MJK er veltrente, og går igjennom en hard seleksjon er vel neppe noe stor hemmelighet. Dog, det som jeg fant ekstremt interessant er deres nysgjerrighet, samt villigheten de har til stadig å lære, utvikle ideer og trene. Herunder både driver naturligvis trening på drilløvelser som skal ligge i ryggmargen, men også trening på å håndtere usikkerhet og stress. Sentralt i dette: treningen som gjennomføres er til en hver tid knyttet opp mot de behovene de har, både fysisk og mentalt. Som team går de ikke av veien for å bruke uortodokse metoder; de har ikke noen grenser for hvor relevant kunnskap og informasjon kan innhentes – de bruker det de kan og trenger for å løse den aktuelle situasjonen. Ofte krever konteksten at operatørene må improvisere der og da ut i fra de ressursene og kunnskapene de har tilgjengelig. Som team er de også beviste på at oppdraget neppe er helt likt andre oppdrag de her vært i: noen ganger er situasjonen totalt ukjent og ny, andre gang er det nyanser som er nytt. Likeså, de er alltid mentalt forberedt og forstår at ledelse er kontekstavhengig. Noen ganger er det en formel teamleder som kommanderer operatørene inn i kjente og drillede prosedyrer, andre ganger er usikkerheten så stor at det krever en kollektiv ledelse. Dynamikken og omslaget i dette går lynraskt, og ligger som en del av ryggmargsrefleksen i hele teamet.
Et annet element jeg likte svært godt var beskrivelsen av et innovasjonsprosjekt internt i avdelingen. I en finansieringssøknad som formelt krevde 30 sider, endte de til slutt opp med en og en halv side – og de fikk igjennom søknaden. For meg viser dette en ekstrem evne til å få fram det nødvendige, og ikke bruke tid på alt mulig annet. I løpet av prosessen ble prosjektet nedsablet og rimelig brutalt slaktet, uten at dette stoppet dem. Tvert i mot. De tok umiddelbart til seg den spisse kritikken og brukte dette konstruktivt til å overbevise i neste runde.
Danielsen beskriver et Marinejegerkommandoen som et system designet for kontinuerlig læring, utvikling og gjennomføring. Dette betyr i praksis at teamene har flere områder for å lufte ideer, tanker, og at de alltid kritisk evaluerer det de har vært igjennom. I slike settinger byr folk på seg selv, og er ikke sene med å innrømme personlige feil og forbedringspotensialer. Danielsen viser til at det er mye kritikk, kanskje i grenseland mye, både under opptrening og i evaluering. Operatørene driver nesten med selvpisking, og det finnes ingen rom for stjernedyrking. Likeså, dette er menn med god selvinnsikt: selv om rosen kanskje er fraværende, så forstår den enkelte at de er ekstremt dyktige, samt at det å vedlikeholde ekstreme prestasjoner krever kontinuerlig trening og videreutvikling.
Slike holdninger bidrar til at teamene stadig utvikles i en positiv retning, samt at læring fra feil og prosesser bidrar til tiltak for å forhindre tilsvarende situasjoner i framtiden. Noen ganger setter de gjerne i gang en øving umiddelbart for å få trent på det som feilet, andre ganger er det diskusjon og formidling som er viktig. Interessant nok, ofte tilstreber de å avslutte komplekse treninger med en litt enklere øvelse for at “godfølelsen” skal sitte fremst i minnet.
Er det noen av våre lesere som klarer å dra relevansen av dette inn til sin egen bedrift og hverdag?
Avslutningsvis ønsker vi Tone lykke til med siste innspurt på sin doktorgrad!
Danielsen, T. ( 2012) “Hos oss sitter kulturen i hjertet” – en an tropologisk studie av kultur i Marienejegerkommandoen http://www.ffi.no/no/Rapporter/12-00516.pdf
Danielsen. T og Valaker, S. (2012) Teknologisk innovasjon med fart og retning i spesialstyrkene – en antropologisk studie http://www.ffi.no/no/Rapporter/12-00816.pdf
Les mer om Tone og hennes arbeid her:
http://www.ffi.no/no/Aktuelle-tema/Sider/Tone-Danielsen-til-Army-Summit.aspx
https://ffi.academia.edu/ToneDanielsen