«….vi begynner faktisk å tro på den individuelle prestasjonens betydning…»
Morgenrush og snøvær! Jeg sitter i stillestående bilkø inn til Oslo. Den siste timen har en sort BMW maktet å trenge seg hele tre billengder frem i køen. Siden det ikke lenger er mulig å nå møtet, merker jeg at pulsen senker seg og stresset viker for refleksjon over livets viderverdigheter; For eksempel refleksjon over hvorfor stillestående bilkøer oppstår. Den prøyssiske general og militærteoretiker Carl von Clausewitz beskrev det han kalte friksjon under militær fremrykning, som summen av alle små hendelser som hindret en jevn flyt. Hver for seg kunne de virke ubetydelige, og kanskje gunstig for det enkelte ledd, men til sammen kunne de forsinke en fremrykkende arme så mye at de kostet den seieren. Akkurat på samme måte som svarte adrenalinfylte BMWer hindrer deg i å nå et viktig møte, i morgenrushet, en mandag som startet så bra.
Det er det samme fenomenet som hindrer bedrifter i sine bestrebelser for å oppnå suksess. Spesielt tydelig ser vi dette under endringsprosesser. Når usikkerheten øker, er det en tendens til at enkeltpersoner og avdelinger prøver å sikre seg og sin egen posisjon. Dette skjer ved å isolere seg fra andre som er eller kan bli «konkurrenter». Informasjon holdes tilbake, støtte til de som trenger det gis ikke og i verste fall hindres andre i å nå sine resultater. Denne silobyggingen er kanskje den viktigste faktoren når et vel forberedt endringsarbeid stopper opp. Å trekke seg inn til peisvarmen er en naturlig reaksjon når det er kaldt og blåser ute, men like fullt kommer dette overraskende på de fleste som setter i gang endringsprosesser i organisasjoner. Ledere har en overdrevet tro på det rasjonelle og fornuftige mennesket som gjør sitt til beste for fellesskapet. Så viser da også internasjonale studier (Standish group) at kun 16% av alle endringsprosesser er velykkede.
Å sikre egne interesser er en menneskelig, naturlig og sunn reaksjon, men når handlingene går ut over det fellesskap som er grunnlaget for ens eksistens, virker den mot sin hensikt. Når motstand mot endring gjør at bedriften ikke lykkes med sine strategiske valg, eller at ressursene ikke utnyttes optimalt, kan det føre til tap og en usikker fremtid for alle. Selv om vi ser dette tydeligst under endringsprosesser, er fenomenet temmelig almengyldig. Når innføringen av såkalte resultatenheter og internfakturering var i sin spede begynnelse på midten av åttitallet, var motstanden nettopp begrunnet med at slike tiltak kunne stimulere enkelte enheter til å maksimere eget resultat på bekostning av helheten. Balansen mellom økonomenes behov for å se hvordan verdiskapningen i form av penger fordeler seg i bedriften og strategenes behov for å skape et slagkraftig fellesskap med tydelig retning, har alltid vært vanskelig. Oftest vinner dessverre det som er nært både fysisk og i tid, på bekostning av langsiktige strategiske føringer.
Ledere har alltid fått heder og det motsatte for bedrifters suksess eller fiasko. De har tross alt rollen som gallionsfigurer og blir betalt deretter. I de senere år, og ganske sammenfallende med den positive psykologiens popularitet i næringslivet, ser vi en ny trend; vi begynner faktisk å tro på den individuelle prestasjonens betydning ikke bare for ledere, men også for deg og meg som menige medarbeidere. Sammen med god personlig økonomi og inspirert av støtteapparatet individuelle idrettsutøvere har, skaffer vi oss personlige trenere, og mentaltrenere som skal sikre oss, og hver og en av oss, en posisjon i fremste linje i konkurranse med alle de andre. Livet blir en konkurranse og min prestasjon sammenlignes med andres prestasjon på samme måte som idrettsutøverens mål om å passere mållinjen før alle andre. Det mest absurde utslag av dette er når vanlige personer, som deg og meg, gir sine individuelle resultater fra Birkebeinerrenn en sentral plass i en jobbsøknad. Enhver bedrift er avhengig av at alle arbeider sammen om å nå felles mål. Det er selvsagt viktig for en arbeidsgiver å sikre seg ansatte med god helse, men mange av de CVene jeg har sett har en helt annen vinkling på sine prestasjoner enn at det primære er forebyggende helsearbeid. Jeg blir skremt når våre dyktige studenter tror at de stiller bak i køen om de ikke har en eller flere merkeplassering i Birkebeineren på CVen. Å nå resultater i et stadig mer krevende næringsliv er og blir et lagarbeid, og det er få ledere som er så hjernedøde at de i sin rekruttering vektlegger individuelle idrettsprestasjoner mer enn evne til å skape verdier gjennom samarbeid og deling av kompetanse. Heldigvis kan det se ut som om denne individualistiske trenden er i ferd med å snu. Media har i den senere tid gir mer plass til skribenter som fremhever den trussel overdrevet fokus på individuell prestasjon er mot fellesskapets prestasjon. Eksempler fra de siste på ukene er Finn Skårderuds oppgjør med selvhjelpslitteraturen en 29 desember i fjor (http://www.aftenposten.no/meninger/Psykiater-Finn-Skarderud-Hva-skjedde-med-det-sosiale-7837767.html) og Thomas Boe Hornburg kommentar i samme avis i går (den 02.01.15) hvor han reflekterer over ledere, lederrollen og forskjellighet (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/En-torrlagt-leders-erkjennelser-7842095.html). I høst så vi også at et par av våre beste idrettsutøver gikk ut og poengterte det moralske ansvar idrettsutøvere på deres nivå har for å gi noe tilbake til det fellesskapet som hadde skapt deres karriere. Deres innspill fikk blandet mottagelse og motstanderne av deres synspunkter brukte svært ufine virkemidler og noen gikk så langt at de stilte spørsmål med deres kognitive evner. Jeg husker spesielt en overskrift; «Dette har du ikke skrevet selv…..».
Sammen med norsk næringsliv møter også den enkelte næringslivsleder og medarbeider økte krav om mer besluttsomhet og måloppnåelse. Besluttsomhet som gjelder kun meg selv og mål som spriker, bringer oss ikke andre steder enn til forferdelse. Vi trenger ingen flere svarte BMWer til å forsinke oss. La oss i det nye året håpe at vi kan minske friksjonen i våre bedrifter nå når oljen i mindre grad smører vår økonomi. La oss slippe hestekreftene fri og nå våre møter og mål!